Tidlig i Hollywood var det stumfilmer som var hovedattraksjonen. Detter var egentlig kun fordi de ikke hadde utviklet lyd på film, så det var ikke akkurat en kunstnerisk avgjørelse. Når skuespillere og filmskapere måtte klare seg uten lyd måtte de finne andre metoder for å framme budskapet sitt og sørge for at handlingen i filmen ble tydelig og forstått av publikum. Det å vise spesifikke følelser kun gjennom et blikk eller et vagt uttrykk var utfordrende og måtte gjøres presist og tydelig. Det var kun noen få som mestret denne kunsten så godt at de anses som legendarisk til og med i dag.
Noe som var karakteristisk for stumfilmer var at mellom klipp kom det ofte opp sorte plakater med replikker eller situasjoner for å forklare publikum hva som skjedde, hva som ble sagt og hvor handlingen foregikk. Selv med hjelp av disse var det en utfordring å framme både følelser og handlinger uten hjelp av ord. Her var krop
psspråk og uttrykk uhyrlig viktig for å få publikum til å forstå handlingen. Bevegelsene var ofte overdrevet og teatralsk for å få fram hvilken følelse karakteren ville uttrykke.
To skuespillere som virkelig satt sitt spor i stumfilm-perioden var Charlie Chaplin og Buster Keaton. Begge to var veldig begavet i sin kunst og det de manglet av ord gjorde det opp for i kroppsspråk. Komedie var en populær sjanger innen stumfilm og begge skuespillerne er i dag kjent som legendariske komikere. De utførte selv nesten alle stuntene sine selv og var særlig dyktig på overdrevne bruk av bevegelser og ansiktsuttrykk. I dag er både Chaplin og Keaton legender innenfor Hollywoods historie, ikke bare innen stumfilm men også i filmindustrien generelt. Chaplin hadde også en lang karrière innenfor vanlig spillefilm med lyd der han sjarmerte publikum med sine replikker og sangstemme.